Om ein drøy månad tek vi med oss ein god gjeng med ungdomar frå Erfjord og køyrer til KRIK cup&konsert i Bjerkreim. Dette ser eg fram til, og eg gler meg særleg til konsertane. I år skal det vere heile fire band til stade, og eitt av dei er ingen ringare enn sjølvaste Downhere! Bandet er eigentleg oppløyst, men vil likevel altså delta på cupen på Vikeså. Det er stort!
Dei har mange fine songar, og eg kunne presentert mange av dei her. Valet fell likevel på songen Let me rediscover you. Det er ei bøn til Gud, og uttrykkjer eit ynskje om å gjenoppdage Guds allmakt og det Han har gjort for oss menneske. Ein vakker song!
Let me rediscover you
Your spirit hovers over my waters
Your love burns longer than the sun
The skies of thunder echo you wonder
Your praises can't be over - sung
The whole Universe is witness
To only a part of what you've done
So let me rediscover you
And breathe in me your life anew
Tell me of the God I never knew
Oh, let me rediscover you
You see my weakness, my pride, my blindness
You wield your power through them all
Of all the mysteries, still, the greatest to me
Is that you're faithful when I fall
How can I say I know you
When what I know is still so small?
Let me rediscover you and breathe in me your life anew
Tell me of the God I never knew
Oh, let me rediscover you
Let me cry "holy, holy, holy"
Let me awaken to your majesty
And see a glimmer of your glory
Let me abide in you
let me rediscover you
and by your grace I'll follow through
reveal to me the God I thought I knew
let me rediscover you
And breathe in me your life anew
Tell me of the God I never knew
And let me rediscover you
Oh, let me rediscover you
Tell me of the God I never knew
Jesus, let me rediscover you.
lørdag 12. oktober 2013
lørdag 5. oktober 2013
Laurdagslåta: In Christ alone
Heilt tilfeldig kom eg over denne utruleg flotte videoen laga (og sunge) av David Wesley. Songen er det lenge sidan eg fekk kjennskap til, og har til no likt den best i Newsboys sin versjon (Sjå nedst). Men no... trur eg David Wesley er ein ny favoritt. Berre sjå det her, og døm sjølv!
In Christ alone
In Christ alone my hope is found,
He is my light, my strength, my song;
this Cornerstone, this solid Ground,
firm through the fiercest drought and storm.
What heights of love, what depths of peace,
when fears are stilled, when strivings cease!
My Comforter, my All in All,
here in the love of Christ I stand.
In Christ alone! who took on flesh
Fulness of God in helpless babe!
This gift of love and righteousness
Scorned by the ones he came to save:
Till on that cross as Jesus died,
The wrath of God was satisfied -
For every sin on Him was laid;
Here in the death of Christ I live.
There in the ground His body lay
Light of the world by darkness slain:
Then bursting forth in glorious Day
Up from the grave he rose again!
And as He stands in victory
Sin's curse has lost its grip on me,
For I am His and He is mine -
Bought with the precious blood of Christ.
No guilt in life, no fear in death,
This is the power of Christ in me;
From life's first cry to final breath.
Jesus commands my destiny.
No power of hell, no scheme of man,
Can ever pluck me from His hand;
Till He returns or calls me home,
Here in the power of Christ I'll stand.
(Keith Getty/Stuart Townend)
Og her er Newsboys sin versjon:
In Christ alone
In Christ alone my hope is found,
He is my light, my strength, my song;
this Cornerstone, this solid Ground,
firm through the fiercest drought and storm.
What heights of love, what depths of peace,
when fears are stilled, when strivings cease!
My Comforter, my All in All,
here in the love of Christ I stand.
In Christ alone! who took on flesh
Fulness of God in helpless babe!
This gift of love and righteousness
Scorned by the ones he came to save:
Till on that cross as Jesus died,
The wrath of God was satisfied -
For every sin on Him was laid;
Here in the death of Christ I live.
There in the ground His body lay
Light of the world by darkness slain:
Then bursting forth in glorious Day
Up from the grave he rose again!
And as He stands in victory
Sin's curse has lost its grip on me,
For I am His and He is mine -
Bought with the precious blood of Christ.
No guilt in life, no fear in death,
This is the power of Christ in me;
From life's first cry to final breath.
Jesus commands my destiny.
No power of hell, no scheme of man,
Can ever pluck me from His hand;
Till He returns or calls me home,
Here in the power of Christ I'll stand.
(Keith Getty/Stuart Townend)
Og her er Newsboys sin versjon:
tirsdag 1. oktober 2013
Kva er sanning?
Det er ikkje alltid så lett å vite kva som er sant eller ikkje. Korleis kan vi vite? Eg har blitt fortalt at Moskva er ein by i Russland, men kan eg verkeleg vite det? Eg har aldri vore der, eg har aldri truffe nokon som har vore der. Eg har sett bilete derifrå, men dei kan ha blitt tekne kor som helst... For alt eg kan vite, er heile byen berre oppspinn!
Likevel. Nokon veit at byen finst. Der bur ein del menneske, og dei kan nok vitne om at det faktisk finst ein by som heiter Moskva. Og så melder spørsmålet seg: Kva skulle nokon tene på å lure meg til å tru at ein fantasiby er verkeleg. Eg tenkjer på alle bøker der namnet er nemnt, alle bildene eg har sett, filmopptak frå byen... Viss byen ikkje finst, må det i så fall vere verdas dyraste spøk!
Så eg trur byen finst. Eg vel å tru det. Eg vel å stole på kjeldene.
På ei anna side: Uansett kva eg måtte tru og meine, så er det jo eit ufråvikeleg faktum at byen ligg der. Eg kan benekte det til eg blir blå. Byen ligg der uansett!
Relativisme er forlokkande, men eit vaklande fundament for livet. Det som er rett for deg, treng ikkje vere rett for meg... Eg kan velje mi eiga tru... Du meinar det, eg meiner dette, og vi har begge akkurat like mykje rett... Dette blir feil! Det finst nemleg absolutte sanningar. Det finst ting som anten er heilt sant eller heilt feil.
Bibelen er ein slik ting. Og Gud. Og den kristne trua. Anten finst Gud, eller så finst han ikkje. Anten er det som står i Bibelen heilt sant, eller så er det heilt feil, og vi menneske kan ikkje gjere noko frå eller til. For er Gud der ute, så er han der, og er han ikkje... vel, så er han ikkje. Det handlar ikkje om å velje kva som er sant, det handlar om å finne sanninga!
Så er spørsmålet: Kvifor er eg kristen? Her er mi grunngjevinga, som eg gav til konfirmantane på konfirmantleir helga som var:
Det er mange grunnar til at eg er kristen, og det handlar eigentleg ikkje om at eg absolutt syns det er så kult å vere kristen. Det handlar heller ikkje om at det alltid er så kjekt, eller lett.
Det handlar for det første om at eg trur det er sant, på same måte som eg trur at Napoleon var keisar i Frankrike for 200 år sidan, eller at Christoffer Columbus var ein spansk sjøfarar som sigla til Amerika for over 500 år sidan. Eg var der ikkje sjølv, eg såg det ikkje skje, men eg trur at historiebøkene fortel meg sanninga. Eg trur dei fortel meg om noko som har hendt.
På same måte trur eg Bibelen fortel sanninga om noko som har hendt. Eg trur Columbus har levd og eg trur Jesus har levd, eg trur Columbus reiste til Amerika, og eg trur Jesus døydde – og stod opp att. Eg kan ikkje i dag berre slutte å vere kristen, for eg trur faktisk at det som står er sanninga, og sanninga vil ikkje endre seg same kva eg seier. For eksempel kan eg prøve å overbevise dykk om at Columbus ikkje har levd. Eg kan rope det høgt, og vise dykk kart der Amerika ikkje er med. Men vil det vere sant?
Om det som står i Bibelen er sant eller ikkje, vil ikkje endre seg same kva vi menneske seier. Og eg trur det er sant.
For det andre er eg overbevist om at det finst ein Gud som har skapt verda. Som de veit er eg naturfaglærar, og veit ein del om korleis naturen er oppbygd, korleis den fungerer og endrar seg, og korleis alle ting heng saman. Særleg når eg studerer dei små detaljane, som korleis atoma er bygd opp og fungerer seg imellom, eller endå meir når eg studerer cellene i menneskekroppen og den utruleg samansette måten dei jobbar på, vert eg sikker på at Gud finst. Slike samansette ting kan ikkje oppstå av seg sjølv. Visste de for eksempel at det er komplett umogleg at ei celle kan bli bygd saman ved tilfeldigheter? Den består nemleg av millionar av små delar og prosessar som er gjensidig avhengig av kvarandre. Og ingen av prosessane kan virke utan at alle dei andre verkar samtidig! Altså må nokon ha bygd det heile saman og sett det i gong.
Den tredje grunnen til at eg er kristen, er at eg ikkje ser noko alternativ. Er der noko framtidshåp i det å tru at det ikkje finst nokon Gud? Kva med livet etter døden? Kva med alle dei millionar og milliardar av år som vil gå etter eg er død? Kor er eg då? Er eg ingenting? Vil universet svirre ut i det uendelege, utan at eg i det heile finst? Det finn eg vanskeleg å tru, i tillegg til at tanken skremmer vatnet av meg. Viss eg ikkje hadde hatt trua på Gud, ville livet blitt meiningslaust, rett og slett.
Den siste og viktigaste grunnen til at eg er kristen er nesten umogleg å forklare. Den har nemleg ikkje noko med min hjerne å gjere, eller min fornuft, eller min redsel for døden, eller mitt behov for eit godt fellesskap å leve i. Det handlar om noko som skjer når eg sit på eit møte og lyttar til den som fortel om Jesus. Det handlar om noko som skjer når eg sit og les i Bibelen. Det handlar om noko som skjer når eg sit og ber, eller når eg tek imot nattverd i kyrkja, eller når eg sit og lyttar til songar som handlar om Jesus. Det skjer noko som det er vanskeleg å forklare med ord, du må nesten erfare det sjølv for å vite kva eg snakkar om. Det eg kan seie er at det handlar om noko Gud gjer, ikkje noko eg gjer. Det er akkurat som når du er forelska i nokon, og den andre er forelska tilbake. Det er vanskeleg å setje ord på det, men du er likevel ikkje i tvil om kva som skjer!
Ei liknande kjensle dukkar av og til opp i møte med Gud. Ikkje alltid, men av og til. Og akkurat som eg veit at foreldra mine er glad i meg, veit eg at Gud er glad i meg. Kristendom handlar nemleg først og fremst om kjærleik. Guds kjærleik, som vi av og til kan merke, men som alltid er der og som berre vil ein ting: Det som er best for deg! Tilgje deg det gale du gjer, gje deg nåde som dekker over feila dine, gje deg kjærleik som kan bygge opp det i oss som er øydelagt.
Så vi kan seie det slik, at eg er kristen rett og slett fordi Gud er glad i meg!
Gud er glad i deg også, og du må ta eit val: Vil du tru at det som står i Bibelen er sant, eller vel du det vekk. Valet er ditt, men ikkje berre avskriv det før du veit kva det handlar om. Dette handlar nemleg om noko langt viktigare enn kva fotballag du skal heie på, eller kva utdanning du skal ta eller kven du skal bli kjæraste med. Faktisk!
Dette er det viktigaste valet du kjem til å ta i livet ditt, og det er DU som må ta valet. Eg håpar kvar og ein av dykk vel Jesus, slik eg gjorde for litt over 20 år sidan. Eg har ikkje angra på valet mitt, og det trur eg ikkje du heller vil komme til å gjere.
Oppfordringa mi blir då: bruk konfirmanttida di til å finne ut kva du trur er sant.
Likevel. Nokon veit at byen finst. Der bur ein del menneske, og dei kan nok vitne om at det faktisk finst ein by som heiter Moskva. Og så melder spørsmålet seg: Kva skulle nokon tene på å lure meg til å tru at ein fantasiby er verkeleg. Eg tenkjer på alle bøker der namnet er nemnt, alle bildene eg har sett, filmopptak frå byen... Viss byen ikkje finst, må det i så fall vere verdas dyraste spøk!
Så eg trur byen finst. Eg vel å tru det. Eg vel å stole på kjeldene.
På ei anna side: Uansett kva eg måtte tru og meine, så er det jo eit ufråvikeleg faktum at byen ligg der. Eg kan benekte det til eg blir blå. Byen ligg der uansett!
Relativisme er forlokkande, men eit vaklande fundament for livet. Det som er rett for deg, treng ikkje vere rett for meg... Eg kan velje mi eiga tru... Du meinar det, eg meiner dette, og vi har begge akkurat like mykje rett... Dette blir feil! Det finst nemleg absolutte sanningar. Det finst ting som anten er heilt sant eller heilt feil.
Bibelen er ein slik ting. Og Gud. Og den kristne trua. Anten finst Gud, eller så finst han ikkje. Anten er det som står i Bibelen heilt sant, eller så er det heilt feil, og vi menneske kan ikkje gjere noko frå eller til. For er Gud der ute, så er han der, og er han ikkje... vel, så er han ikkje. Det handlar ikkje om å velje kva som er sant, det handlar om å finne sanninga!
Så er spørsmålet: Kvifor er eg kristen? Her er mi grunngjevinga, som eg gav til konfirmantane på konfirmantleir helga som var:
Det er mange grunnar til at eg er kristen, og det handlar eigentleg ikkje om at eg absolutt syns det er så kult å vere kristen. Det handlar heller ikkje om at det alltid er så kjekt, eller lett.
Det handlar for det første om at eg trur det er sant, på same måte som eg trur at Napoleon var keisar i Frankrike for 200 år sidan, eller at Christoffer Columbus var ein spansk sjøfarar som sigla til Amerika for over 500 år sidan. Eg var der ikkje sjølv, eg såg det ikkje skje, men eg trur at historiebøkene fortel meg sanninga. Eg trur dei fortel meg om noko som har hendt.
På same måte trur eg Bibelen fortel sanninga om noko som har hendt. Eg trur Columbus har levd og eg trur Jesus har levd, eg trur Columbus reiste til Amerika, og eg trur Jesus døydde – og stod opp att. Eg kan ikkje i dag berre slutte å vere kristen, for eg trur faktisk at det som står er sanninga, og sanninga vil ikkje endre seg same kva eg seier. For eksempel kan eg prøve å overbevise dykk om at Columbus ikkje har levd. Eg kan rope det høgt, og vise dykk kart der Amerika ikkje er med. Men vil det vere sant?
Om det som står i Bibelen er sant eller ikkje, vil ikkje endre seg same kva vi menneske seier. Og eg trur det er sant.
For det andre er eg overbevist om at det finst ein Gud som har skapt verda. Som de veit er eg naturfaglærar, og veit ein del om korleis naturen er oppbygd, korleis den fungerer og endrar seg, og korleis alle ting heng saman. Særleg når eg studerer dei små detaljane, som korleis atoma er bygd opp og fungerer seg imellom, eller endå meir når eg studerer cellene i menneskekroppen og den utruleg samansette måten dei jobbar på, vert eg sikker på at Gud finst. Slike samansette ting kan ikkje oppstå av seg sjølv. Visste de for eksempel at det er komplett umogleg at ei celle kan bli bygd saman ved tilfeldigheter? Den består nemleg av millionar av små delar og prosessar som er gjensidig avhengig av kvarandre. Og ingen av prosessane kan virke utan at alle dei andre verkar samtidig! Altså må nokon ha bygd det heile saman og sett det i gong.
Den tredje grunnen til at eg er kristen, er at eg ikkje ser noko alternativ. Er der noko framtidshåp i det å tru at det ikkje finst nokon Gud? Kva med livet etter døden? Kva med alle dei millionar og milliardar av år som vil gå etter eg er død? Kor er eg då? Er eg ingenting? Vil universet svirre ut i det uendelege, utan at eg i det heile finst? Det finn eg vanskeleg å tru, i tillegg til at tanken skremmer vatnet av meg. Viss eg ikkje hadde hatt trua på Gud, ville livet blitt meiningslaust, rett og slett.
Den siste og viktigaste grunnen til at eg er kristen er nesten umogleg å forklare. Den har nemleg ikkje noko med min hjerne å gjere, eller min fornuft, eller min redsel for døden, eller mitt behov for eit godt fellesskap å leve i. Det handlar om noko som skjer når eg sit på eit møte og lyttar til den som fortel om Jesus. Det handlar om noko som skjer når eg sit og les i Bibelen. Det handlar om noko som skjer når eg sit og ber, eller når eg tek imot nattverd i kyrkja, eller når eg sit og lyttar til songar som handlar om Jesus. Det skjer noko som det er vanskeleg å forklare med ord, du må nesten erfare det sjølv for å vite kva eg snakkar om. Det eg kan seie er at det handlar om noko Gud gjer, ikkje noko eg gjer. Det er akkurat som når du er forelska i nokon, og den andre er forelska tilbake. Det er vanskeleg å setje ord på det, men du er likevel ikkje i tvil om kva som skjer!
Ei liknande kjensle dukkar av og til opp i møte med Gud. Ikkje alltid, men av og til. Og akkurat som eg veit at foreldra mine er glad i meg, veit eg at Gud er glad i meg. Kristendom handlar nemleg først og fremst om kjærleik. Guds kjærleik, som vi av og til kan merke, men som alltid er der og som berre vil ein ting: Det som er best for deg! Tilgje deg det gale du gjer, gje deg nåde som dekker over feila dine, gje deg kjærleik som kan bygge opp det i oss som er øydelagt.
Så vi kan seie det slik, at eg er kristen rett og slett fordi Gud er glad i meg!
Gud er glad i deg også, og du må ta eit val: Vil du tru at det som står i Bibelen er sant, eller vel du det vekk. Valet er ditt, men ikkje berre avskriv det før du veit kva det handlar om. Dette handlar nemleg om noko langt viktigare enn kva fotballag du skal heie på, eller kva utdanning du skal ta eller kven du skal bli kjæraste med. Faktisk!
Dette er det viktigaste valet du kjem til å ta i livet ditt, og det er DU som må ta valet. Eg håpar kvar og ein av dykk vel Jesus, slik eg gjorde for litt over 20 år sidan. Eg har ikkje angra på valet mitt, og det trur eg ikkje du heller vil komme til å gjere.
Oppfordringa mi blir då: bruk konfirmanttida di til å finne ut kva du trur er sant.
lørdag 28. september 2013
Laurdagslåta: I am amazing
I utgangspunktet kan det kanskje verke som ein litt drøy song - å skulle høyre på ei som syng om kor fantastisk ho er... Ikkje la deg lure! Dette er ikkje ein klam og egosentrert song. Det er ein song som handlar om å vere den ein er skapt til å vere - å sjå på seg sjølv som fantastisk, fordi Gud gjer det!
Det er verkeleg verdt å få med seg denne songen. Philippa Hanna er ein fantastisk songar, og lagar musikk med meining i. Teksten i denne songen er slik at den bør lesast og lyttast til og festast i hjartet. Det er rett og slett ein song som byggjer opp, og som er med på å setje ting under det rette lyset: Sjå seg sjølv slik Gud ser meg!
Lytt, og ver slik du skapt til å vere!
I don't want to waste anymore time in the mirror
Watching my face, never change I don't feel beautiful today
And I don't wanna waste
Anymore hard-earned cash on these 'miracles'
That never change the way I feel don't make me beautiful today
How long can I hide-away beneath this disguise?
And what drastic measure do I have to take to realise...
That I am amazing, in spite of what I can see,
When I look at myself wishing I could be anyone other than me
Cos I was created
With everything I could ever need
So I'm not gonna change
I'm gonna stay just the way God made me
I'm not gonna take
Anymore of these lies they've been feeding me
Not gonna listen to the voices of my enemies today
With my feet on solid ground
I'm gonna turn it all around
Because it's time I realised I'm truly beautiful inside
How long can I hide-away beneath this disguise?
And what drastic measure do I have to take to realise...
That I am amazing, in spite of what I can see,
When I look at myself wishing I could be anyone other than me
Cos I was created
With everything I could ever need
So I'm not gonna change
I'm gonna stay just the way God made me
And who am I to say that I could do a better job than him?
Cos we are amazing
If only we could believe that it's all in His hands
We're a part of a plan that's much bigger than us
Yes we are amazing
There's nothing we can't achieve
and we don't need to change
So I'm gonna stay, just the way God made me
Not gonna listen to the voices of my enemies today
Det er verkeleg verdt å få med seg denne songen. Philippa Hanna er ein fantastisk songar, og lagar musikk med meining i. Teksten i denne songen er slik at den bør lesast og lyttast til og festast i hjartet. Det er rett og slett ein song som byggjer opp, og som er med på å setje ting under det rette lyset: Sjå seg sjølv slik Gud ser meg!
Lytt, og ver slik du skapt til å vere!
I don't want to waste anymore time in the mirror
Watching my face, never change I don't feel beautiful today
And I don't wanna waste
Anymore hard-earned cash on these 'miracles'
That never change the way I feel don't make me beautiful today
How long can I hide-away beneath this disguise?
And what drastic measure do I have to take to realise...
That I am amazing, in spite of what I can see,
When I look at myself wishing I could be anyone other than me
Cos I was created
With everything I could ever need
So I'm not gonna change
I'm gonna stay just the way God made me
I'm not gonna take
Anymore of these lies they've been feeding me
Not gonna listen to the voices of my enemies today
With my feet on solid ground
I'm gonna turn it all around
Because it's time I realised I'm truly beautiful inside
How long can I hide-away beneath this disguise?
And what drastic measure do I have to take to realise...
That I am amazing, in spite of what I can see,
When I look at myself wishing I could be anyone other than me
Cos I was created
With everything I could ever need
So I'm not gonna change
I'm gonna stay just the way God made me
And who am I to say that I could do a better job than him?
Cos we are amazing
If only we could believe that it's all in His hands
We're a part of a plan that's much bigger than us
Yes we are amazing
There's nothing we can't achieve
and we don't need to change
So I'm gonna stay, just the way God made me
Not gonna listen to the voices of my enemies today
lørdag 21. september 2013
Laurdagslåta: So you wanna go back to Egypt?
For dei av oss som har lest mykje både om og av, og sett ein del bilete av Keith Green, er det noko uvant å sjå han utan skjegg og bart... Eg kom over denne snutten her ein dag, og syns det var litt snodig å sjå korleis han "eigentleg" såg ut. Det er litt introduksjonssnakking i starten, men etterkvart kjem ein stilig versjon av "So you wanna go back to Egypt?" Ein klassikar - no utan skjegg!
So you wanna go back to Egypt, where it's warm and secure.
Are you sorry you bought the one-way ticket when you thought you were sure?
You wanted to live in the Land of Promise, but now it's getting so hard.
Are you sorry you're out here in the desert, instead of your own backyard?
Eating leeks and onions by the Nile.
Ooh what breath, but dining out in style.
Ooh, my life's on the skids.
Give me the pyramids.
Well there's nothing to do but travel, and we sure travel a lot.
'Cause it's hard to keep your feet from moving when the sand gets so hot.
And in the morning it's manna hotcakes. We snack on manna all day.
And they sure had a winner last night for dinner, flaming manna soufflé.
Well we once complained for something new to munch.
The ground opened up and had some of us for lunch.
Ooh, such fire and smoke.
Can't God even take a joke…Huh?….(NO!)
So you wanna go back to Egypt, where old friends wait for you.
You can throw a big party and tell the whole gang, that what they said was all
true.
And this Moses acts like a big-shot, who does he think he is.
It's true that God works lots of miracles, but Moses thinks they're all his.
Well I'm having so much trouble even now.
Why'd he get so mad about that cow, that golden cow.
Moses,he seems rather idle, he just sits around.
He just sits around and writes the Bible.
Oh, Moses, put down your pen.
What…Oh no, manna again?
Oh, manna waffles….
Manna burgers...
Manna bagels...
Fillet of manna...
Mannacoti...
Bamanna bread!
So you wanna go back to Egypt, where it's warm and secure.
Are you sorry you bought the one-way ticket when you thought you were sure?
You wanted to live in the Land of Promise, but now it's getting so hard.
Are you sorry you're out here in the desert, instead of your own backyard?
Eating leeks and onions by the Nile.
Ooh what breath, but dining out in style.
Ooh, my life's on the skids.
Give me the pyramids.
Well there's nothing to do but travel, and we sure travel a lot.
'Cause it's hard to keep your feet from moving when the sand gets so hot.
And in the morning it's manna hotcakes. We snack on manna all day.
And they sure had a winner last night for dinner, flaming manna soufflé.
Well we once complained for something new to munch.
The ground opened up and had some of us for lunch.
Ooh, such fire and smoke.
Can't God even take a joke…Huh?….(NO!)
So you wanna go back to Egypt, where old friends wait for you.
You can throw a big party and tell the whole gang, that what they said was all
true.
And this Moses acts like a big-shot, who does he think he is.
It's true that God works lots of miracles, but Moses thinks they're all his.
Well I'm having so much trouble even now.
Why'd he get so mad about that cow, that golden cow.
Moses,he seems rather idle, he just sits around.
He just sits around and writes the Bible.
Oh, Moses, put down your pen.
What…Oh no, manna again?
Oh, manna waffles….
Manna burgers...
Manna bagels...
Fillet of manna...
Mannacoti...
Bamanna bread!
søndag 15. september 2013
Ein snodig mann, ei snodig verd
32 Som no Maria kom dit Jesus var, og fekk sjå han, kasta ho seg ned for føtene hans og sa: «Herre, hadde du vore her, hadde ikkje bror min døydd.» 33 Då Jesus såg at dei gret, både ho og alle jødane som følgde henne, vart han oppskaka og opprørt i sitt indre, 34 og han sa: «Kvar har de lagt han?» «Kom og sjå, Herre», svara dei. 35 Jesus gret. 36 Då sa jødane: «Sjå kor glad han var i han.» 37 Men somme av dei sa: «Han som opna auga på ein som var blind, kunne ikkje han ha hindra at denne mannen døydde?» 38 Jesus vart igjen opprørt og gjekk bort til grava. Det var ei hòle, og det låg ein stein framfor opninga. 39 «Ta bort steinen!» seier Jesus. «Herre», seier Marta, syster til den døde, «det luktar alt av han, for han har lege fire dagar i grava.» 40 Jesus seier til henne: «Sa eg deg ikkje at dersom du trur, skal du få sjå Guds herlegdom?» 41 Så tok dei steinen ifrå. Og Jesus såg opp mot himmelen og sa: «Far, eg takkar deg fordi du har høyrt meg. 42 Eg visste at du alltid høyrer meg. Men eg seier dette på grunn av folket som står omkring, så dei skal tru at det er du som har sendt meg.» 43 Då han hadde sagt det, ropa han høgt: «Lasarus, kom ut!» 44 Og den døde kom ut med hendene og føtene sveipte i likklede og med ein duk bunden over andletet. Jesus sa til dei: «Løys han og lat han gå!»
(Joh 11, 32-44)
lørdag 14. september 2013
Laurdagslåta: Far more beautiful!
Dette er ein song til alle søstre, døtre og mødre, ja, rett og slett til alle kvinner! Ta til dykk teksten, den presenterer verda slik den faktisk er, ikkje slik moteblad, vekeblad, reklame, tv og media generelt vil ha det til. De er vakre, alle saman!
Og så er det noko med the O.C. Supertones! Eg har vore hekta på musikken deira sidan 1999. Mesteparten av musikken deira er perfekt til å danse rundt i stova saman med borna til! Berre som eit tips.
my little sister
I want to tell you
I want to show you
what you’re really worth
in the beginning when you were first made
when you were first formed
before your birth
the sea and the sky were not enough
the flowers bloom was not enough
the mountains reaching to the sky were not enough
you’re beautiful far more beautiful
than anything the world will ever know
keep you’re eyes on the King
cherish all of your tomorrows
daughter don’t grow up too fast
let your youth last
because soon its gone
daughter you’re far too precious
to waste your priceless kiss on just anyone
the Lord has made you sweet and wild
you are heaven’s little child
you’re the one whose face has a launched a thousand smiles
mother, you’re still a pretty girl
your arms surround the world with your embrace
mother I see your wisdom
your tears and laughter
in the lines on your lovely face
and your children one by one, will rise up and call you “blessed”
and all heaven will applaud as you enter to your rest
Og så er det noko med the O.C. Supertones! Eg har vore hekta på musikken deira sidan 1999. Mesteparten av musikken deira er perfekt til å danse rundt i stova saman med borna til! Berre som eit tips.
my little sister
I want to tell you
I want to show you
what you’re really worth
in the beginning when you were first made
when you were first formed
before your birth
the sea and the sky were not enough
the flowers bloom was not enough
the mountains reaching to the sky were not enough
you’re beautiful far more beautiful
than anything the world will ever know
keep you’re eyes on the King
cherish all of your tomorrows
daughter don’t grow up too fast
let your youth last
because soon its gone
daughter you’re far too precious
to waste your priceless kiss on just anyone
the Lord has made you sweet and wild
you are heaven’s little child
you’re the one whose face has a launched a thousand smiles
mother, you’re still a pretty girl
your arms surround the world with your embrace
mother I see your wisdom
your tears and laughter
in the lines on your lovely face
and your children one by one, will rise up and call you “blessed”
and all heaven will applaud as you enter to your rest
Abonner på:
Innlegg (Atom)