Når eit barn er 12 veker gamalt, ser det om lag slik ut:
Dette er ei dukke, laga etter dei måla og dei kunnskapene vi har om 12 veker gamle foster. Mellom 52 og 55 mm lange, mellom 10 og 20 gram (om lag som eit vanleg brev!). Alle ytre trekk er etablerte, og kjønnsorgana byrjar å få sine karakteristiske trekk. Hjartet har slått taktfast i 7 veker allereie, og hjernen har jobba på høggir endå lenger. Nervesignala går rundt om i kroppen, og stadig fleire av dei indre prosessane er sett i gong.
Blant anna er mange av hormonkjertlane godt i gong med sine oppgåver, og blodet byrjar å bli tilført isulin. Dette stoffet er heilt naudsynt for å kunne regulere blodsukkernivået. Og sukkeret i blodet? Det kjem sjølvsagt frå mora via morkaka. Barnet har aldri felles blodomløp med mora, men blodårene ligg så tett inntil kvarandre at stoffa kan gå gjennom åreveggane ved hjelp av diffusjon. Det er den same prosessen som når vi pustar inn luft og bytar ut CO2 i blodet med oksygen!
Av den grunn så kan vi altså ikkje seie at barnet på noko stadium i utviklinga er ein del av mora sin kropp, sjølv om det er heilt avhengig av mat frå mora for å overleve. Då, nett som etter at det er født.
Mange av rørslene til barnet er fortsatt refleksar (men ikkje alle!) Det er hardt arbeid å få kontroll på ein heilt ny kropp...
Når eit menneske er tolv veker gamalt, som på bildet over, og har alle trekk som høyrer eit menneske til på plass, har det allereie gått gjennom ei lang lang reise, men ikkje ei reise utan mål og meining. Det har fulgt ei oppskrift! Og denne oppskrifta vil det fortsette å fylje resten av livet, heilt til vedkommande dør (forhåpentlegvis etter eit langt og godt liv)
Heilt sidan barnet såg ut som på bildet over - ein "klump" med celler i rask vekst, og endå litt før det - medan det endå var ei einaste einsleg celle, har DNA vore på plass. DNA vert kopiert ved kvar celledeling, og på den måten har alle cellene i kroppen eit fullstendig sett med oppskrifta til korleis barnet skal vekse og utvikle seg. Hårfarge, fingerlengde og augefarge ligg allereie bestemt i gena i det som endå er berre ei lita ansamling med celler.
Det går sjølvsagt an å seie, frå eit ytre perspektiv, at det er umogleg å vite kva denne klumpen med celler skal bli eller er, og dermed heller ikkje kunne tillegge den noko verdi som menneske.
Det er likevel det reine, skjære fakta at har cellene DNA frå to menneske, ein hann og ei ho, så kan ikkje samlinga bli noko anna enn eit menneske. Det vert ikkje ein blome, det vert ikkje ein katt, det vert ikkje ein elefant... Det er og blir verande eit menneske.
Eit fullstendig, komplett og fantastisk MENNESKE.
Frå første celle.
onsdag 5. februar 2014
lørdag 18. januar 2014
torsdag 16. januar 2014
mandag 13. januar 2014
Løfte blikket
Eit dikt inspirert av to personar i 1. Mos. 4 og 5: Kain, som senka blikket i sinne og lot synda føre han av garde på galne vegar. Henok, som får eit av dei beste vitnemåla eit menneske kan få: Han vandra med Gud.
Ynskjer deg ei god veke - med lyfta blikk!
Ynskjer deg ei god veke - med lyfta blikk!
søndag 5. januar 2014
Topp ti album 2013
Dei ti albuma eg har høyrt aller mest på i 2013, i tilfeldig rekkefølgje:
Andy Mineo: "Heroes for sale". Herleg rap med gode tekstar!
Eksempel:
Audio Adrenaline: "Kings & Queens". Kevin Max er ny vokalist, så det høyres ut som ein fusjon mellom gamle Audio Adrenaline og DC Talk. Og den mixen er ikkje så dum!
Eksempel:
I am empire: "Anchors". Hardtslåande rock med djupe tekstar.
Eksempel:
Jars of clay: "Inland". Det er alltid eit høgdepunkt når Jars of clay kjem med nye album. Heller ikkje dette skuffa!
Eksempel:
John Elefante: "On my way to the sun". Årets sommarplate for min del. Stod permanent i cd-spelaren i bilen eit par månadar...
Eksempel:
Matt Maher: "All the people said amen". Lovsang. Gode tekstar. Gode melodiar. Ei god plate.
Eksempel:
Philippa Hanna: "Through the woods". Roleg pop, med djupe og fine tekstar. Melodisk og flott musikk!
Eksempel:
Plumb: "Need you now". Rå pop/rock, med tvers gjennom livsnære og ærlege tekstar. Fin plate å synge til på dagar som er sure, grå og triste, og ein føler at verda er ein ugrei plass å vere. Gjerne på full hals. Viss ein er aleine i bilen...
Eksempel:
Salvador: "Make some noise". Ei plate ein kan høyre på dagar som er det motsette av triste og grå. Glad, latinoinspirert rock.
Eksempel:
The O.C. Supertones: "For the glory". Etter ein del år frå kvarandre, har Supertones endeleg funne saman att og laga ei super plate! Glad skarock.
Eksempel:
Andy Mineo: "Heroes for sale". Herleg rap med gode tekstar!
Eksempel:
Audio Adrenaline: "Kings & Queens". Kevin Max er ny vokalist, så det høyres ut som ein fusjon mellom gamle Audio Adrenaline og DC Talk. Og den mixen er ikkje så dum!
Eksempel:
I am empire: "Anchors". Hardtslåande rock med djupe tekstar.
Eksempel:
Jars of clay: "Inland". Det er alltid eit høgdepunkt når Jars of clay kjem med nye album. Heller ikkje dette skuffa!
Eksempel:
John Elefante: "On my way to the sun". Årets sommarplate for min del. Stod permanent i cd-spelaren i bilen eit par månadar...
Eksempel:
Matt Maher: "All the people said amen". Lovsang. Gode tekstar. Gode melodiar. Ei god plate.
Eksempel:
Philippa Hanna: "Through the woods". Roleg pop, med djupe og fine tekstar. Melodisk og flott musikk!
Eksempel:
Plumb: "Need you now". Rå pop/rock, med tvers gjennom livsnære og ærlege tekstar. Fin plate å synge til på dagar som er sure, grå og triste, og ein føler at verda er ein ugrei plass å vere. Gjerne på full hals. Viss ein er aleine i bilen...
Eksempel:
Salvador: "Make some noise". Ei plate ein kan høyre på dagar som er det motsette av triste og grå. Glad, latinoinspirert rock.
Eksempel:
The O.C. Supertones: "For the glory". Etter ein del år frå kvarandre, har Supertones endeleg funne saman att og laga ei super plate! Glad skarock.
Eksempel:
torsdag 2. januar 2014
Gode leseopplevingar i 2013
Også 2013 har vore eit år med mange gode leseopplevingar. Det er vanskeleg å velje kva som er dei aller beste, for det er så mange eg gjerne skulle hatt med. Eg har likevel klart å eliminere meg ned til ti stykker... Så dette er dei aller beste frå 2013, nemnt i den rekkefølgja eg har lese dei:
Joyce Carol Oates: "Graverens datter"
Ein murstein av ei bok, med suveren forteljeteknikk og ei historie som reiv meg med heilt frå starten. Her er karakterar som provoserar meg og irriterar meg, og her er personar og hendingar som er gledelege og skaper ny optimisme. Frykt er eit grunntema i boka, og den indre spenninga er til tider enorm. I tillegg skjer det ein del hårreisande ting, som på ei side er med på å drive forteljinga framover, men på ei anna side er nesten ei belastning å lese.
Lars Amund Vaage: "Syngja"
Lars Amund Vaage har ein poetisk og god måte å skrive på, og teiknar i boka Syngja eit fint bilete av dottera, som har autisme. Han skildrar samtidig sitt eige liv, og utleverer seg sjølv i stort monn. Ei tvers gjennom ærleg og vakker bok!
Bokmelding i Aftenposten her.
Michael Ondaatje: "Kattens bord"
Heilt sidan eg såg filmen "Den engelske pasienten" har eg vore fanga av Ondaatje sin måte å fortelje på. Han skriv intenst og godt, og teiknar nære bilete av karakterane sine. Som lesar vert eg riven med i handlinga, og det kjennest nesten ut som eg er med i forteljinga sjølv - at eg står om bord i den svære båten og observerar på nært hald det som skjer.
Har du ikkje lese Ondaatje før, er dette ein god start!
Leif Enger: "Ned til elva"
I denne boka er det først og fremst språket som er det fascinerande. Den gode måten å fortelje på, og korleis historia vert driven framover på ein elegant og lett måte. I tillegg er forteljinga spennande, og har eit par gode overraskingar undervegs.
Elif Shafak: "Ære"
Ein av dei tinga eg set aller mest pris på når eg les bøker, er det å få kunnskap om andre menneske, andre kulturar og andre måtar å tenkje på. Gjennom bøker kan ein rett og slett lære meir om verda!
Boka Ære er ei slik forteljing. Shafak teiknar eit nært bilete av ein storfamilie, og gjennom ulike synsvinklar vert vi presentert for stadig fleire bitar i puslespelet. Vi får sjå det som skjer gjennom auga til fleire ulike personar, og først på slutten går det opp for oss lesarar kva som eigentleg skjer. Slike bøker likar eg!
Sunniva Relling Berg: "Beina i gitaren"
Eg les ein del ungdomsbøker i løpet av året, og dette er ei av dei beste. Eit vakkert og poetisk språk, og ei svært aktuell og spennande forteljing. Rett og slett ei god bok!
Fredrik Backman: "En mann ved navn Ove"
Då eg begynte å lese boka vart eg med det første litt skuffa. Den verka rett og slett litt anstrengt. Eg hadde høyrt at den skulle vere morsom, men humoren traff meg ikkje heilt. Alt verka så overfladisk og overdrive.
Ganske snart vart eg meir kjent med Ove, og eg forstod kva denne boka eigentleg handlar om. Og den er slett ikkje overfladisk, snarare tvert om. Den handlar om det å eksistere, om sorg, sakn og meininga med livet.
Gjennom retrospektive forteljingar får vi vite heile livshistorien til Ove, og gjennom desse forteljingane forstår vi stadig meir av kvifor han handlar som han gjer. Eg kjente, etterkvart som eg las, at eg var riktig glad i Ove, og eg fekk sympati med sjølv hans mest snurrige innfall. Og eg kjente at eg vart glad i naboane tvers over vegen, som våga å blande seg inn. Blande seg svært mykje inn...
Wislawa Szymborska: "Livet er den eneste måten"
Trass i det faktum at eg les mykje lyrikk, har eg aldri før valt ut ei diktbok til ti-på-topp-listene mine. Men det gjer eg altså i år, for dette er ei svært god samling med dikt!
Szymborska har vunne nobelprisen i litteratur, og eg forstår kvifor når eg les desse tekstane. Ho har ein svært naturleg og livsnær måte å skrive på, og set ord på kvardagshendingar og tankar som dukkar opp i alle moglege situasjonar.
Eg koste meg gjennom denne boka!
Brynjulf Jung Tjønn: "Så vakker du er"
Ein annan prisvinnar som hamnar på lista mi, er denne vakre ungdomsboka. Tjønn skriv ei historie med døden (eller det å leve?) som den viktigaste ingrediensen. Onkelen til hovudpersonen skal dø, og samtidig som han visnar vekk, er nevøen forelska og kjenner seg meir levande enn nokon gong. Dette skaper ein fin kontrast i boka, og sorga får eit svært så menneskeleg bakteppe. For døden passar aldri inn, og livet går alltid vidare for dei som er rundt.
Språket er poetisk og fint, og boka riv deg med som i ein straum av tankar og kjensler.
Bør lesast!
Jonas Jonasson: "Analfabeten som kunne regne"
Når eg les Jonasson si bok, må eg berre tenkje: Korleis klarar han å få det til... Så utruleg mange snodige og underlege episodar, vanvittige dialogar og merkelege hendingar som riv deg, og hovudpersonane, med i forteljinga.
Først og fremst er Jonasson ekspert på å lage eit persongalleri med rare karakterar. Alle som ein har dei eitt eller anna snodig for seg, og det er her det geniale i boka ligg: forfattaren har klart å tillegge personane så merkelege tankar og måtar å møte livet på - alt frå det ultragjerrige ekteparet som ikkje brukar eit øre for mykje, atomforskaren som eigentleg ikkje har peiling på kva han driv med, ein tvillingbror som aldri vert registrert i noko register, og dermed ikkje finst, ein analfabet som er knallgod til å rekne og lære seg nye språk... osv.
Eg kan garantere at du ikkje klarar å gjette kor historia ender opp når du les dei første sidene i denne boka!
Det var eit utval bøker frå 2013. No er eg spent på kva 2014 har med seg av gode leseopplevingar!
Joyce Carol Oates: "Graverens datter"
Ein murstein av ei bok, med suveren forteljeteknikk og ei historie som reiv meg med heilt frå starten. Her er karakterar som provoserar meg og irriterar meg, og her er personar og hendingar som er gledelege og skaper ny optimisme. Frykt er eit grunntema i boka, og den indre spenninga er til tider enorm. I tillegg skjer det ein del hårreisande ting, som på ei side er med på å drive forteljinga framover, men på ei anna side er nesten ei belastning å lese.
Lars Amund Vaage: "Syngja"
Lars Amund Vaage har ein poetisk og god måte å skrive på, og teiknar i boka Syngja eit fint bilete av dottera, som har autisme. Han skildrar samtidig sitt eige liv, og utleverer seg sjølv i stort monn. Ei tvers gjennom ærleg og vakker bok!
Bokmelding i Aftenposten her.
Michael Ondaatje: "Kattens bord"
Heilt sidan eg såg filmen "Den engelske pasienten" har eg vore fanga av Ondaatje sin måte å fortelje på. Han skriv intenst og godt, og teiknar nære bilete av karakterane sine. Som lesar vert eg riven med i handlinga, og det kjennest nesten ut som eg er med i forteljinga sjølv - at eg står om bord i den svære båten og observerar på nært hald det som skjer.
Har du ikkje lese Ondaatje før, er dette ein god start!
Leif Enger: "Ned til elva"
I denne boka er det først og fremst språket som er det fascinerande. Den gode måten å fortelje på, og korleis historia vert driven framover på ein elegant og lett måte. I tillegg er forteljinga spennande, og har eit par gode overraskingar undervegs.
Elif Shafak: "Ære"
Ein av dei tinga eg set aller mest pris på når eg les bøker, er det å få kunnskap om andre menneske, andre kulturar og andre måtar å tenkje på. Gjennom bøker kan ein rett og slett lære meir om verda!
Boka Ære er ei slik forteljing. Shafak teiknar eit nært bilete av ein storfamilie, og gjennom ulike synsvinklar vert vi presentert for stadig fleire bitar i puslespelet. Vi får sjå det som skjer gjennom auga til fleire ulike personar, og først på slutten går det opp for oss lesarar kva som eigentleg skjer. Slike bøker likar eg!
Sunniva Relling Berg: "Beina i gitaren"
Eg les ein del ungdomsbøker i løpet av året, og dette er ei av dei beste. Eit vakkert og poetisk språk, og ei svært aktuell og spennande forteljing. Rett og slett ei god bok!
Fredrik Backman: "En mann ved navn Ove"
Då eg begynte å lese boka vart eg med det første litt skuffa. Den verka rett og slett litt anstrengt. Eg hadde høyrt at den skulle vere morsom, men humoren traff meg ikkje heilt. Alt verka så overfladisk og overdrive.
Ganske snart vart eg meir kjent med Ove, og eg forstod kva denne boka eigentleg handlar om. Og den er slett ikkje overfladisk, snarare tvert om. Den handlar om det å eksistere, om sorg, sakn og meininga med livet.
Gjennom retrospektive forteljingar får vi vite heile livshistorien til Ove, og gjennom desse forteljingane forstår vi stadig meir av kvifor han handlar som han gjer. Eg kjente, etterkvart som eg las, at eg var riktig glad i Ove, og eg fekk sympati med sjølv hans mest snurrige innfall. Og eg kjente at eg vart glad i naboane tvers over vegen, som våga å blande seg inn. Blande seg svært mykje inn...
Wislawa Szymborska: "Livet er den eneste måten"
Trass i det faktum at eg les mykje lyrikk, har eg aldri før valt ut ei diktbok til ti-på-topp-listene mine. Men det gjer eg altså i år, for dette er ei svært god samling med dikt!
Szymborska har vunne nobelprisen i litteratur, og eg forstår kvifor når eg les desse tekstane. Ho har ein svært naturleg og livsnær måte å skrive på, og set ord på kvardagshendingar og tankar som dukkar opp i alle moglege situasjonar.
Eg koste meg gjennom denne boka!
Brynjulf Jung Tjønn: "Så vakker du er"
Ein annan prisvinnar som hamnar på lista mi, er denne vakre ungdomsboka. Tjønn skriv ei historie med døden (eller det å leve?) som den viktigaste ingrediensen. Onkelen til hovudpersonen skal dø, og samtidig som han visnar vekk, er nevøen forelska og kjenner seg meir levande enn nokon gong. Dette skaper ein fin kontrast i boka, og sorga får eit svært så menneskeleg bakteppe. For døden passar aldri inn, og livet går alltid vidare for dei som er rundt.
Språket er poetisk og fint, og boka riv deg med som i ein straum av tankar og kjensler.
Bør lesast!
Jonas Jonasson: "Analfabeten som kunne regne"
Når eg les Jonasson si bok, må eg berre tenkje: Korleis klarar han å få det til... Så utruleg mange snodige og underlege episodar, vanvittige dialogar og merkelege hendingar som riv deg, og hovudpersonane, med i forteljinga.
Først og fremst er Jonasson ekspert på å lage eit persongalleri med rare karakterar. Alle som ein har dei eitt eller anna snodig for seg, og det er her det geniale i boka ligg: forfattaren har klart å tillegge personane så merkelege tankar og måtar å møte livet på - alt frå det ultragjerrige ekteparet som ikkje brukar eit øre for mykje, atomforskaren som eigentleg ikkje har peiling på kva han driv med, ein tvillingbror som aldri vert registrert i noko register, og dermed ikkje finst, ein analfabet som er knallgod til å rekne og lære seg nye språk... osv.
Eg kan garantere at du ikkje klarar å gjette kor historia ender opp når du les dei første sidene i denne boka!
Det var eit utval bøker frå 2013. No er eg spent på kva 2014 har med seg av gode leseopplevingar!
søndag 29. desember 2013
Hamlet for monkeys
Ok, på tide å varme dei små grå opp etter all sløvinga i julehelga, og begynne det nye året på topp! Eg har høyrt det er sagt, av folk som har stor tru på tilfeldigheter, at viss du set ein gjeng apekattar framfor ei datamaskin og lar dei klampre i veg i ubegrensa tid, så vil dei til slutt kunne skrive Hamlet.
Det følgjande reknestykket er ein sjekk av denne påstanden. Teksten vil kanskje vere keisam for dei fleste, men eg håpar at nokon finn dette interessant... Først nokre premiss for reknestykket: Eg brukar Aschehoug si omsetjing og utgjeving frå 1996. Reknestykket er ut frå den første sida i dramastykket Hamlet, og ser slik ut:
Eg reknar alle mellomrom som berre eitt trykk på spaceknappen, sjølv om alle ser at her er det ein noko meir finurleg bruk av mellomrom. Men vi får seie oss fornøgde viss apekattane klarar å få ned orda riktig og i riktig rekkefølgje, om dei ikkje skal matche layouten også...
Eg må også ta forbehold om eventuelle teljefeil. Om eg skulle ha mista eit teikn eller to, så trur eg likevel at det store bildet vil vere tydeleg å sjå.
Dette er det eg har talt:
Talet på teikn i teksten: 290
Store bokstavar (utanom der det er brukt Caps Lock): 14
Altså består teksten av 276 teikn som kan skrivast med eitt trykk på tastaturet. I tillegg må det i teksten plasserast 8 trykk på caps lock (sjølvsagt på riktig stad).
Tastaturet mitt har 108 tastar (Då reknar eg ikkje med av/på-knappen, som jo ville vere ganske øydeleggjande for teksten å komme borti...)
Vel, då får vi rekne litt:
Sannsynet for å treffe ein tilfeldig knapp på tastaturet: 1/108
Sannsynet for å treffe 276 tastar i riktig rekkjefølgje: (1/108)^276 = 5,96e-562
Dette vil seie at for å skulle kunne skrive denne sida ordrett, berre ved å trykke på 276 tilfeldige tastar, treng vi 1,68e561 forsøk. Det er, viss vi forenklar litt, talet 168 med 559 nullar bak. Til samanlikning har talet milliard 9 nullar...
I visse kretsar vert det hevda at jorda er 13 milliardar år gamal. Viss apekatten skal ha sjanse til å frambringe førstesida av Hamlet, treng han 1,3e551 gongar så lang tid. Eventuelt treng vi 1,3e551 apekattar til å utføre bragden...
No er det verdt å merke seg at eg ikkje har rekna med dei store bokstavane, som krev at ein treff to tastar på tastaturet samtidig. Sjansen for at ein treff dei to riktige tastane er (1/108)*(1/108) = 1/11664. Dette talet kan gongast med seg sjølv 14 gongar, då får vi sannsynet for dei store bokstavane. Og sannsynet for åtte caps lock på riktig stad er (1/108)^8 = 5,4e-17.
Mange tal og store tal. Kort oppsummert: Teoretisk sett er det altså mogleg for apekattar å frambringe Hamlet. I praksis vil det vere beint fram umogleg, fordi det vil ta for lang tid, eller ein treng så mange apekattar at verda ville vorte uleveleg for berre maskinskrivande primatar.
Det er også verdt å merke seg at alle tala gjeld den første sida av Hamlet. Den norske oversetjinga er på 194 sider...
No er dette reknestykket eit ganske tynt bevis for ... kva som helst, men det seier likevel noko om tilfeldigheter. Og for slike som meg, som trur det er umogleg at verda kunne bli til av seg sjølv, er det kjekke tal å slå i bordet. Matematikk er nyttig til så mangt.
Det følgjande reknestykket er ein sjekk av denne påstanden. Teksten vil kanskje vere keisam for dei fleste, men eg håpar at nokon finn dette interessant... Først nokre premiss for reknestykket: Eg brukar Aschehoug si omsetjing og utgjeving frå 1996. Reknestykket er ut frå den første sida i dramastykket Hamlet, og ser slik ut:
Eg reknar alle mellomrom som berre eitt trykk på spaceknappen, sjølv om alle ser at her er det ein noko meir finurleg bruk av mellomrom. Men vi får seie oss fornøgde viss apekattane klarar å få ned orda riktig og i riktig rekkefølgje, om dei ikkje skal matche layouten også...
Eg må også ta forbehold om eventuelle teljefeil. Om eg skulle ha mista eit teikn eller to, så trur eg likevel at det store bildet vil vere tydeleg å sjå.
Dette er det eg har talt:
Talet på teikn i teksten: 290
Store bokstavar (utanom der det er brukt Caps Lock): 14
Altså består teksten av 276 teikn som kan skrivast med eitt trykk på tastaturet. I tillegg må det i teksten plasserast 8 trykk på caps lock (sjølvsagt på riktig stad).
Tastaturet mitt har 108 tastar (Då reknar eg ikkje med av/på-knappen, som jo ville vere ganske øydeleggjande for teksten å komme borti...)
Vel, då får vi rekne litt:
Sannsynet for å treffe ein tilfeldig knapp på tastaturet: 1/108
Sannsynet for å treffe 276 tastar i riktig rekkjefølgje: (1/108)^276 = 5,96e-562
Dette vil seie at for å skulle kunne skrive denne sida ordrett, berre ved å trykke på 276 tilfeldige tastar, treng vi 1,68e561 forsøk. Det er, viss vi forenklar litt, talet 168 med 559 nullar bak. Til samanlikning har talet milliard 9 nullar...
I visse kretsar vert det hevda at jorda er 13 milliardar år gamal. Viss apekatten skal ha sjanse til å frambringe førstesida av Hamlet, treng han 1,3e551 gongar så lang tid. Eventuelt treng vi 1,3e551 apekattar til å utføre bragden...
No er det verdt å merke seg at eg ikkje har rekna med dei store bokstavane, som krev at ein treff to tastar på tastaturet samtidig. Sjansen for at ein treff dei to riktige tastane er (1/108)*(1/108) = 1/11664. Dette talet kan gongast med seg sjølv 14 gongar, då får vi sannsynet for dei store bokstavane. Og sannsynet for åtte caps lock på riktig stad er (1/108)^8 = 5,4e-17.
Mange tal og store tal. Kort oppsummert: Teoretisk sett er det altså mogleg for apekattar å frambringe Hamlet. I praksis vil det vere beint fram umogleg, fordi det vil ta for lang tid, eller ein treng så mange apekattar at verda ville vorte uleveleg for berre maskinskrivande primatar.
Det er også verdt å merke seg at alle tala gjeld den første sida av Hamlet. Den norske oversetjinga er på 194 sider...
No er dette reknestykket eit ganske tynt bevis for ... kva som helst, men det seier likevel noko om tilfeldigheter. Og for slike som meg, som trur det er umogleg at verda kunne bli til av seg sjølv, er det kjekke tal å slå i bordet. Matematikk er nyttig til så mangt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)





















