mandag 31. oktober 2011

Ein Gud som ser

Det er godt å bli sett. Det er godt å vite at nokon ser meg, bryr seg om meg og passar på meg. I Salme 139 kan vi lese at Gud er ein som ser og vaktar sine born:

"Herre, du ransakar meg og du veit –

2 du veit om eg sit eller står,
på lang avstand kjenner du mine tankar.

3 Om eg går eller ligg, ser du det,
du kjenner alle mine vegar.

4 Før eg har eit ord på tunga, Herre,
kjenner du det fullt ut.

5 Bakfrå og framanfrå omgjev du meg,
du har lagt di hand på meg.

6 Det er eit under eg ikkje skjønar,
det er så høgt at eg ikkje kan fatta det." (Salme 139, 1b-6)

Samtidig er det jo litt skummelt. At Gud veit kva eg skal seie, endå før eg formulerar orda. Og veit kvar eg går, kvar eg søv og kvar eg sit. Det skumlaste av alt er likevel vers to: Han kjenner mine tankar. Alt det eg tenkjer, både vist og gale, er kjent av Gud, og han treng ikkje ein gong vere nær meg for å vite kva eg tenkjer. Ein kan begynne å sveitte av mindre.

Då er det godt å tenkje på at Gud heldigvis er ein kjærleg Gud, og han er ein Gud som veit korleis det er å vere menneske. Han har levd på jorda sjølv, og vart "prøvd i alt" (Hebr 4, 15). Han kjenner til alle freistingar, for han har sjølv vorte frista. Og sjølv om han aldri synda, så veit han kva det vil seie å bli freista av synda.

Gud kjenner meg, alle mine tankar og alle mine ord og alt det eg gjer. Det er skummelt, og samtidig veldig trygt. For viss Gud kjenner heile meg, og likevel vil ha med meg å gjere, må jo det bety at han elskar meg noko vanvittig høgt!

Viss ikkje, hadde han ikkje haldt ut med meg...

søndag 23. oktober 2011

Sorg og glede

Ikkje ein lyd kan høyrast
i det store rommet
Folka er stille
Alvorlege, tunge

Du er her ikkje
lenger

Over kista ser eg bildet
av han som sigra over døden
- No er de saman;

Og vi sit tilbake
med sorga

Og den djupe gleda
berre vissa om æva kan gje

Å søkje tryggleik hos Gud

Men eg vert alltid verande hjå deg,
du har gripe mi høgre hand.

Du leier meg med ditt råd,

og sidan tek du meg opp i herlegdom.

Kven har eg elles i himmelen?

Når eg berre har deg,

har eg ikkje hug til noko på jorda.

Om kropp og sjel forgår,

er Gud for evig mitt berg og min del.

Sjå, dei som held seg borte frå deg,

går til grunne,

du gjer ende på alle som er utrue mot deg.

Men for meg er det godt å vera nær Gud.

Eg tek mi tilflukt til Herren.

Eg vil vitna om alle dine gjerningar
. (Sal 73, 23-28)

I sommar var son min og eg på fjelltur. Enkelte stadar var det vått og sleipt, andre stadar bratt og litt skummelt å gå. Då var det godt for femåringen å kunne ta pappa i handa og få hjelp, og nokre stadar bar eg han over og sette beina hans ned att på trygg grunn. Halvvegs nede frå fjellet, i eit parti der han trengte hjelp, sa han: ”Pappa, tenk om du no var komen heilt ned, og eg fortsatt var her oppe, og måtte gå ned aleine!” Eg forstod at dette var noko han hadde tenkt litt på, og kunne roe han med eit spørsmål: ”Trur du eg ville gått frå guten min?” Nei, det trudde han ikkje. Han gjekk vidare med litt lettare steg.

Salmisten har i dagens tekst sett ord på noko som er grunnleggjande viktig for oss alle, nemleg det å bli passa på, å kunne søkje tilflukt hos nokon som er større enn ein sjølv. Gud er ein god far, ein far som vil verne og beskytte. Du har gripe mi høgre hand, seier salmisten. Gud slepp oss ikkje, han går ikkje frå oss. Vi kan søkje tilflukt hos han og stole på at han er med oss.

Tenk deg at du møter to menneske på gata, ein kristen og ein ikkje-kristen. Før du har prata med dei og blitt kjent med dei, kan du då seie kven som trur og kven som ikkje trur? Det er veldig vanskeleg, ja beint fram umogleg. Likevel er det stor forskjell på desse to.

Begge er skapte av Gud, og han er glad i dei begge. Det er i så måte ingen forskjell på dei to, dei er like elska av Gud, og like mykje som han elskar dei, ynskjer han å leie dei og verne dei. Begge to gjer feil, begge to treng tilgjeving og frelse. Begge to vert eldre, og kroppen går mot øydelegging. Kva er då forskjellen? Den eine held ei hand som aldri sviktar, ei hand som held gjennom alle feilsteg, alle nederlag, alle gleder og alle sorger. Ei hand som held tvers gjennom døden og inn i Himmelen.

Har du gripe denne handa, og funne tryggleiken i Jesu nåde?

(Bilete frå worshippingchristian.org)

tirsdag 18. oktober 2011

Prisen for ein soldat

I dag vart den israelske soldaten Gilad Shalit frigitt, etter nesten fem og eit halvt år i palestinsk fangenskap. Prisen for frigjevinga er høg, 1027 palestinske fangar vert frigitt i bytte mot Shalit sin fridom. Akkurat dette seier meg nokre viktige ting om det israelske samfunnet.


For det første fortel det kor viktige soldatane er for dei. Menneskeverdet står høgt, og samfunnet er villig til å betale mykje for å få frigitt ein av sine eigne. Samfunnet er demokratisk, og stiller opp for sine borgarar. Vi såg noko av det same under kamphandlingane på Gaza nokre år tilbake. Tapa på israelsk side var svært små, ganske enkelt fordi IDF set tryggleiken til soldatane i første rekke. Dei har ikkje råd til å miste nokon. No kan ein jo innvende at dette går ut over den andre sida i konflikta, i og med at hæren gjer alt den kan for å unngå situasjonar der eigne soldatar vert sett i fare. Likevel, viss vi ser kun på ideologien, så er det ikkje vanskeleg for meg som vestleg mann å bifalle denne tenkinga. Det er ikkje tradisjon for å ofre sine eigne soldatar i fånyttes prosjekt i den vestlege verda. Det var blant anna difor at russarane sin handlemåte på austfronten i 2. verdskrigen var så uforståeleg for angriparane. Dei sendte fram bølgje på bølgje med soldatar, og eit utruleg høgt tal unge menn vart meia ned av tyskarane sine mitraljøser. Hæren ofra soldatane sine, fordi dei hadde mange å ta av. Dei vann kampen, men til ein enorm pris.

Slik gjer vi ikkje i vesten. For det første har vi ikkje så mange soldatar, og for det andre set ein menneskeverdet til soldatane høgt. Akkurat slik vi ser skjer i Israel no, når ein er villig til å betale mykje for livet til ein soldat.

For det andre fortel det noko viktig om synet på brotsverk. For Gilad Shalit sitt vedkommande, er fangenskapet å rekne som ei rein kidnapping. Han vart ikkje teken til fange i kamp, men kidnappa medan han gjekk vaktpatrulje. Han gjekk riktignok i uniform, så på eit vis kan han reknast som krigsfange, sjølv om det då er langt ute i ei gråsone.

Dei palestinske fangane som vert frigjevne er i ein heilt annan situasjon. Dei er ikkje krigsfangar, dei er ikkje tekne til fange i uniform. Dei er fengsla som forbrytarar. Blant dei mange som vert frigjevne, finn vi massemordarar, terroristar, bakmenn til forbrytingar og valdsmenn. Fleire er arrestert og fengsla, etter rettssak og dom, for utførte terrorhandlingar, og medverknad til terror. Dei sonar i fengsel for brotsverk dei sjølve er skuld i. Altså: prisen for Shalit sin fridom er utruleg mykje større enn forholdet 1:1027. Det er ikkje så merkeleg at mange i Israel er betenkte over denne byttehandelen, som Israel så heilt tydeleg har kome svært dårleg ut av. Kidnapparane har oppnådd mykje av det dei ville, og i ein konfliktsituasjon kan det vere farleg. Kor stor er sjansen for at fleire soldatar vert kidnappa i tida framover? Det er ikkje så merkeleg at IDF set i verk nokon av dei strengaste tryggleikstiltaka i verda for å sikre sine soldatar.

For å forstå kjenslene til dei som er opprørte over byttehandelen, kan vi jo samanlikne med noko som ville sett våre eigne sinn i kok. Tenk om ein norsk soldat var teken til fange av Sverige, halden i fangenskap i 5 år og vore eit trumfkort på handa til det svenske samfunnet. Så framforhandlar regjeringa ein avtale med Sverige, og den er slik: Den norske soldaten skal få reise heim, viss Anders Breivik og om lag 1000 andre som sit inne for drap og vald vert sette fri og får flytte til Sverige. Og når dei kjem dit, vert dei mottekne og feira som folkeheltar, og får gå rundt som frie menn i gatene. Og vi i Norge veit at han og hans allierte ganske garantert kjem til å planlegge nye terroraksjonar mot norske mål...

Om lag slik er situasjonen i Israel i dag. 1027 forbrytarar får reise heim og bli mottekne som Kobling"heltar" av samfunnet sitt, medan israelske borgarar må leve med frykta for gjentekne terroraksjonar.


Prisen er altså svært høg, men Israel er villig til å betale. For så mykje er éin mann verdt for dei.

(Bileta er henta frå Vårt Land si nettavis)

mandag 17. oktober 2011

Om å våge

I natta høyrer eg kviskring
ei stemme
som talar
til meg
Den lokkar og ber og spør
om eg torer,
hoppa uti det ukjente skjulte
Den kviskrar så mjukt
så vakkert og stille
om eg torer
om eg vågar
ta steget og tru

lørdag 15. oktober 2011

Jesus - Herren

I dagens bibelord var det særleg eitt ord som slo meg. Ein liten detalj, som eigentleg ikkje er vesentleg for historia som vert fortalt, og eit ord som eg kjenner godt og vanlegvis kanskje ikkje legg så mykje merke til. Nemleg ordet: "Herren".

Jesus er i synagoga og underviser, og lækjer ei sjuk kvinne på sabbaten. Som jøde var nok det å vere i synagoga på sabbaten ikkje noko uvanleg, og som rabbi er det nok heller ikkje så oppsiktsvekkjande at han underviser.


Litt meir uvanlig, og provoserande for forstandaren i synagoga, er det at han lækjer ei sjuk kvinne. På sabbaten! Kviledagen! Ingen skal jobbe på kviledagen, og det å lækje ei sjuk kvinne er ikkje noko ein berre kan komme her og gjere på sabbaten. Andre dagar er ok, men ikkje i dag!

Det var altså ein ganske sterk reaksjon på det Jesus gjorde. Då kjem det som eg særleg beit meg merke i: "Hyklarar," svara Herren. HERREN! Tenk litt gjennom det ordet, kven er det som vert omtala som Herren? Er det ikkje Gud, den allmektige, skaparen av himmel og jord? Gjennom heile Bibelen møter vi Herren. Skaparen, utfriaren, den heilage som folk kneler og bøyer hovudet for. Også Jesus vert omtala som Herren. Jesus og Gud er ein. Jesus er den eine personen i den heilage treeininga.

Så kan vi sjå på det ironiske i dagens bibelhistorie: Herren, Gud sjølv, den jødane tilber og prisar, og samlast i synagoga for å lære om og tene, står der midt blant dei. Dei får undervisning av Gud sjølv! Og Gud sjølv, skaparen, lækjer ei av dei han har skapt, og som han har ein uendeleg kjærleik til. Ei av dei Gud ynskjer å ause sin nåde og kjærleik over. Korleis reagerar dei andre? Dei vert irriterte og sinte! Dei protesterar og ynskjer det ugjort. Dei talar i mot Gud sjølv! Dei som er der for å lære om Gud, avviser dei gjerningane Herren gjer midt iblant dei. Jesus var ikkje berre ein vanleg rabbi, han viste dei Guds ekte kjærleik, og kva han ynskte at dei skulle gjere mot sine medmenneske.

Skal vi gjere godt mot våre medmennesker? Ja. Også på kviledagen? Ja, om det så medfører at ein ikkje for noko kvile sjølv i det heile!

Å ikkje gjere godt mot andre, er hykleri. Eg er ein av dei hyklarane Jesus sette på plass i synagoga den dagen. Eg er ein av dei som har så uendeleg mykje å lære av Jesu ord og hans eksempel.

fredag 14. oktober 2011

Fri!



I look around
Inside these four walls
And I can see this is not my home
Can you hear it now
From inside these stone walls
My heart cries out 'I’m not where I belong'

No matter what they do
My heart belongs to You

I am free
The hands that hold the world
Have set me free
He has broken every chain
So I lift my hands up
To the One who saves


Take me captive
Lock me away
But my debt
Is already paid
Take me prisoner
But I will not fear
‘Cause my Deliverer
Is already here

No matter what they do
My heart belongs to You

I am free
The hands that hold the world
Have set me free
He has broken every chain
So I lift my hands up
To the One who saves


This world can have its way
Nothing can stop Your glory
What may become of me
I’ll overcome because I am


(T: MercyMe)

Til fridom har Kristus frigjort oss. Stå difor støtt og lat ikkje nokon tvinga dykk inn att under slaveåket. (Gal 5, 1)