Krig og fred og slikt

Sæle dei som skaper fred,
dei skal kallast Guds born. (Matt 5, 9)

Eit lite utdrag frå søndagens tekst. Eg kunne sitert heile teksten, men det er særleg dette verset som opptek meg for tida. Det starta då eg las dette debattinnlegget i svenske Dagen: Icke-våld har teologisk grund. Innlegget festa seg i meg, og eg har tenkt på bodskapen i det den siste månaden.

For det rimer jo. Det er fornuftig. Eg veit det er rett. Ville Jesus brukt våpen? Nei. Han var sint, han var opprørt, han refsa. Men aldri om Jesus hadde teke opp eit sverd og angripe nokon. Jesus er kjærleik, og han kom til jorda for å skape fred mellom Gud og menneske. Jesus er ikkje nokon krigshissar. Alle dei som har gått til krig, og hevda at det var Gud som leia dei til det, har misbrukt Guds namn og ord til dei grader. Det er provoserande.

Og så er det meg, då. Heimevernsoldaten. Eg, som syns det var heilt greit å vere inne til førstegongsteneste, som likte å gå uniform. Eg har våpen i hus, men håpar eg aldri vil måtte bruke det til anna enn rødfis og blinkskot. Og å bruke det mot eit anna menneske trur eg at eg aldri ville klart. Eg som håpar at våpenfabrikkar går konkurs, at ingen lenger vil selje våpen til diktatur og undertrykkande statar, at leiarane i verda finn ut at det ikkje er så lurt med våpen likevel.

Kvifor er eg likevel med? Kvifor leverer eg ikkje berre våpenet inn og seier: "Eg er kristen. Eg trur ikkje Jesus vil eg skal bruke vold mot nokon, same kva. Eg kan ikkje ha dette lenger. Beklagar." Det er jo det eg har lyst til. Innimellom. Eg vert dregen mot det, men det er noko som held meg att.

Det er den gode, gamle sjølvforsvarstanken. Korleis hadde Norge vore i dag, om ikkje USA og Storbritannia hadde brukt våpen mot Nazi-Tyskland? Ville eg vore ein fri mann, som kunne sitte på kjøkkenet mitt, i same hus som ein familie eg er glad i og kunne skrive akkurat det eg meinar på internett? Ville eg kunne levd fritt som kristen? Ville eg sove godt om natta, utan å måtte frykte for borna og kona eller jobben eller framtida?

Ville eg kunne sitje på kjøkkenet mitt og berre ta imot, viss det skulle komme ein ny despot som går til krig mot Noreg? Ville eg kunne stå med hendene i lomma og seie: "Eg er kristen, eg kan ikkje forsvare landet mitt eller familien min"? Nei, eg ville ikkje det. Eg kjem ALDRI til å angripe nokon, det kan eg garantere. I alle fall så lenge eg er ved mine fulle fem. Men eg vil heller ikkje la nokon kunne øydelegge familien min utan at eg prøver å hindre det.

Difor leverer eg ikkje inn uniformen min. Og håpar, og ber, om at eg aldri vil få bruk for den.

I dag har denne songen kverna rundt i hovudet mitt, og i platespelaren: Altar of love, frå den nye plata til Downhere. Den passar godt til både mitt forvirra hovud, og til søndagens tekst.



Lay down your weapons
Lay down your violence
Lay down rebellion
Your heart of defiance

Love will ask of you more than truces
If you're willing to lose
Blessing far outweighs the loss when you lay it all
On the Altar of Love

Lay down your idols
Lay down your possessions
Lay down your shrines and
Your worldly obsessions


Love will ask of you more than treasure
When you're willing to trust
Blessing far outweighs the loss when you lay it all
You lay it all on the Altar of Love

In the holiest room
Where the curtain was torn
By the ultimate wound

Oh, the Altar of Love
Where the glory resides
For the Father and Son
And the Spirit invite

Oh, the Altar of Love
To its form we are blind
But you know when it's there
Like the sun through shut eyes

Oh, the Altar of Love
Yes, you come here to die
But you know that it's good
Cuz you come out alive

Love will ask of you more than you can give
When you're willing to live
Blessing far outweighs the loss when you lay it all
On the Altar of Love

(Tekst: Downhere. Bilde: Edel-Merete Dahl)