Vaklande, solid

eg som alltid vakla

mellom eigne svik

og eigne mistak

eg som alltid var svak,

vingla mellom meiningar –

vende blikket dit vinden blas

eg som alltid bøygde av

ved første motstand,

snudde ved første hinder

og gjekk dei enklaste vegane

som likevel aldri førte fram

dit eg burde

eg, dette egosentriske vesenet

med korthustankar og

falleferdige draumar –

og så skulle eg likevel oppleve dette;

ein siger – trass i alt

som er meg og mitt:

i mørkaste natta, i hardaste stormen

finn eg meg oppreist, stødig

som ein betongkoloss imot vinden

stødig, om enn på vaklande bein,

for grunnen eg står på er fast;

det er nokon – nokon større

som held meg oppe

Matt 7, 24-25: Den som høyrer desse orda mine og gjer etter dei, han er lik ein klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet silte, elvane fløymde, og vindane bles og slo mot huset. Men det fall ikkje, for det var tufta på fjell.