Jesus på tempelplassen

det er så mange rom her

sa han, tørka støvet

av bortgøymde bøker og møblar

gjekk vidare til overfylte salar

med travel aktivitet;

så mykje som skal sorterast, stablast -

stille ristar han på hovudet

ser på meg, spørjande i blikket

skal du ha alt dette?

og eg forstår, motvillig

at det finst berre eitt rett svar

men vegrar meg, ventar

går inn i neste rom, og neste og neste

til det meste er avdekka, kartlagt

og mista sin verdi

ta det, alt saman, seier eg –

kjenner korleis byrda lettar

for kvar minste ting som forsvinn

til sist slår han ned veggane,

erstattar dei rotne konstruksjonane

og bygger det heile om

til ein katedral

Vak

1

dei svikefulle auga

ser det dei vil

og ventar

speidar inn i natta

etter skuggar av kjente konstruksjonar

kneisande mot horisonten

ser det dei ventar;

det dagslyskjente, nære

dei avgrensa dimensjonar

og glir att, i trygg visse

om stillstand og ro

og uforanderleg kontinuitet –

2

så stig lyset;

svarte natta

vert til dag

byggverk fell

det kjente vert forvandla

og mørket flyktar

men dei svikefulle auga

nektar tru det dei ser,

vender seg ei anna leid, ventar

utløysing og tilbakestilling

til gårsdagen, slik

verda er i alle minne –

3

alle ting er endra;

det kjente forsvinn

noko nytt trer fram

og dei svikefulle auga

må vennast til det nye

tvingast til erkjenning –

så lyder ropet i natta,

før alt dette hender

medan verda endå er kjent:

vak, menneske, vak

og ver klar til oppbrot, endring

av bakteppe for alle ting!

Matt 25, 6 og 13: Men midt på natta høyrdest eit rop: 'Brudgomen kjem! Gå og møt han!'- Så vak då, for de kjenner ikkje dagen eller timen.

Over djupet

over djupet var det

ikkje dine eigne byggverk

som bar deg

då det verkeleg gjaldt

og alt håp du hadde var ute

av dine eigne hender

var det andre lover i naturen,

ei anna kraft som verka inn

enn lovene i fysikkboka

og det som var så skjørt

som di eiga tru, vart forvandla

til ei gate av gull –

over djupet visste du det var

ikkje dine eigne krefter

som bar deg

Matt 14, 28-31: 
Då sa Peter til han: «Herre, er det du, så sei at eg skal koma til deg på vatnet.» «Kom!» sa Jesus. Peter steig ut av båten og gjekk på vatnet bort til Jesus. Men då han såg kor hardt det bles, vart han redd. Han tok til å søkka, og ropa: «Herre, berg meg!» Med det same rette Jesus ut handa og greip han og sa: «Du lite truande – kvifor tvila du?»