Og slik ei vakker novellesamling det har blitt!
I tekstane møter vi menneske som søker tilbake til minner om ei meir sorglaus tid. Vi møter menneske i nostalgisk samtale med brev eller irriterande sko. Vi møter menneske som ser menneske dei kjenner gå inn i ein bygning, snu seg rundt og i det dei snur seg tilbake er bygningen jevna med jorda. Og vi møter menneske som trur dei lever, men har kryssa grensa til dei døde sitt land. Dei døde har nemleg ein like viktig plass i Malek sine noveller som dei levande.
Sjølv om dette er skjønnlitteratur, og forfattaren lar personane i tekstane sine flykte inn i draumar, minner og absurditetar, gir tekstane likevel eit sannare bilde av det å leve i ei krigssone enn det kjappe nyhendereportasjar kan gjere. Den gode bruken av humor og psykologisk innsikt løfter tekstane opp over det dystre og håplause. Likevel gjer det vondt å sjå døden som ein så framtredande og kvardagsleg del av skildringane.
Eit døme på dette, frå slutten av ei novelle: "Da han kom til fjerde etasje, stanset han. Det var ikke den siste etasjen, slik han hadde ventet! Forundret så han seg omkring. Hadde han gått forbi sin egen etasje? Deretter vendte han ansiktet oppover og så at han var nær taket. Han skvatt da han skjønte at han var omgitt av blå himmel! Var han kommet opp på taket? Han kikket ned og så føttene sine tråkke på hvite skyer. Ett steg av gangen klatret de oppover mot himmelen til han endelig ble borte bak et lag av strålende blått."
Å lese "Slik natten er" er ei absurd, sterk og samtidig god lesaroppleving, og noko du ikkje må gå glipp av!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar