To lyriske romanar

Det er mange grunnar til å lese bøker. Lærdom, opplevingar, avkobling, tvang, lyst, nyfike... og sikkert eit utal andre. For oss som er interesserte i språket i seg sjølv, kan det vere god nok grunn å lese ei bok at den er vakkert skrive. Dei to bøkene eg vil presentere heilt kort her, er slike bøker. Dei har så vakkert språk, at det nesten hadde vore unødvendig med handling og framdrift i tillegg... I alle tilfeller fortel dei også interessante historier, så dei burde vere interessante for ganske mange.

Den første boka heiter "Syngja", og er skriven av Lars Amund Vaage. Det er ei svært personleg bok, om handlar om han som far til ei jente med autisme. Forholdet til mora vert skildra, forholdet til dattera og forholdet til vener og nærmiljø. Ungdomstid, etablering av familie, oppbrot og funderingar rundt si eiga rolle i andre sine liv er også tema som vert belyste.

Gjennom ei utruleg vakker språkdrakt tek Lars Amund Vaage oss med på ei reise gjennom vanskelege tankar og minne, og funderingar som garantert gjer noko med deg som lesar. Det eg likar aller best med boka er kor ærleg forfattaren nærmar seg problemet. Han unndreg ikkje seg sjølv for noko ansvar, eller dekkjer seg til bak masker, men slepp oss så nær innpå seg at det nesten føles som vi sit og ser det heile gjennom hans eigne auge...

Ei tvers gjennom vakker bok som du kan ansjå som eit tap å ikkje lese!

Den andre boka heiter "Ned til elva", og er skrive av norskamerikanaren Leif Enger. Også her er det eit vakkert og blomstrande språk, samtidig som den fortel ei god historie som riv oss lesarar med frå første blad. Ei ekte moderne westernbok, som utfordrar oss på rett/gale, skam/ære, svik/trufastheit og vår eiga haldning til verda. Korleis vi møter våre medmenneske, og korleis dei ser på oss.

Historia er spennande, og er ei blanding mellom krim, western og drama. Sympatien ligg like gjerne hos dei "slemme" som hos dei "gode".

Ei noko annleis bok, med, som sagt, utruleg flott språk!