Vak

1

dei svikefulle auga

ser det dei vil

og ventar

speidar inn i natta

etter skuggar av kjente konstruksjonar

kneisande mot horisonten

ser det dei ventar;

det dagslyskjente, nære

dei avgrensa dimensjonar

og glir att, i trygg visse

om stillstand og ro

og uforanderleg kontinuitet –

2

så stig lyset;

svarte natta

vert til dag

byggverk fell

det kjente vert forvandla

og mørket flyktar

men dei svikefulle auga

nektar tru det dei ser,

vender seg ei anna leid, ventar

utløysing og tilbakestilling

til gårsdagen, slik

verda er i alle minne –

3

alle ting er endra;

det kjente forsvinn

noko nytt trer fram

og dei svikefulle auga

må vennast til det nye

tvingast til erkjenning –

så lyder ropet i natta,

før alt dette hender

medan verda endå er kjent:

vak, menneske, vak

og ver klar til oppbrot, endring

av bakteppe for alle ting!

Matt 25, 6 og 13: Men midt på natta høyrdest eit rop: 'Brudgomen kjem! Gå og møt han!'- Så vak då, for de kjenner ikkje dagen eller timen.