søndag 28. juni 2015

Vaklande, solid




eg som alltid vakla
mellom eigne svik
og eigne mistak

eg som alltid var svak,
vingla mellom meiningar –
vende blikket dit vinden blas

eg som alltid bøygde av
ved første motstand,
snudde ved første hinder

og gjekk dei enklaste vegane
som likevel aldri førte fram
dit eg burde

eg, dette egosentriske vesenet
med korthustankar og
falleferdige draumar –

og så skulle eg likevel oppleve dette;
ein siger – trass i alt
som er meg og mitt:

i mørkaste natta, i hardaste stormen
finn eg meg oppreist, stødig
som ein betongkoloss imot vinden

stødig, om enn på vaklande bein,
for grunnen eg står på er fast;
det er nokon – nokon større

som held meg oppe




Matt 7, 24-25: Den som høyrer desse orda mine og gjer etter dei, han er lik ein klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet silte, elvane fløymde, og vindane bles og slo mot huset. Men det fall ikkje, for det var tufta på fjell.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar