Pedro Carmona-Alvarez har fram til no vore ein ukjent
forfattar for min del, men det er vel nesten obligatorisk for ein leseglad suldøl
å kikke litt nærare på forfattarskapet.
Den siste boka, «Bergen ungdomsteater», kom ut i fjor, og
er ein frittståande oppfølgjar til romanen «Og været skiftet og det ble sommar og
så videre» som kom ut i 2012. Eg har ikkje lese den første boka, men «Bergen
ungdomsteater» fungerte heilt fint for seg sjølv.
Vi blir kjent med hovudpersonane Marita, Andreas og
Johannes, som veks opp i Bergen på 80-talet. Familiebakgrunnane deira er svært
ulike, men dei kan likevel finne felles referansepunkt – både i familiære
erfaringar og felles interesser. Synsvinkelen skiftar i dei ulike kapitla, så
vi får historia fortalt gjennom auga til alle dei tre ungdomane.
Boka gir eit innblikk i ungdomsmiljøet som var på den
tida, og kva saker dei var opptekne av. Boka har også med nokre historiske hendingar
som kan hjelpe lesaren til å setje forteljinga inn i riktig tid. Dette gjeld
særleg den siste delen av boka.
Historia er svært realistisk fortalt, og forfattaren
skriv ein ærleg tekst om det å vere ungdom. Ingenting vert glatta over. Det er
heile vegen det psykologiske, indre spelet som driv forteljinga vidare, og både
ytre handling, skildringar og dialogar er med på å bygge opp under den indre
spenninga. Tema som kjærleik og familietruskap er sentrale, men det viktigaste
temaet er, slik eg ser det, jakta på eigen identitet. Ungdomane prøver å finne
sin plass i verda, og møter dette prosjektet på ulike måtar.
Skrivestilen minner meg om Edvard Hoem sine tidlege
bøker, og litt om Lars Saabye-Christensen sin skrivestil. Språket og dialogane
flyt lett av garde, og det er enkelt å få med seg det som skjer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar