Boka "Ulven fra steppene" var med i Foreningen les! sin txt-aksjon, og dermed hamna boka på leselista mi. Ein av dei store fordelane ved å vere norsklærar, har eg oppdaga, er at eg har verdas beste unnskyldning til å halde meg oppdatert på ungdomsbøker! No er ikkje "Ulven fra steppene" først og fremst ei ungdomsbok, sjølv om den heilt klart vil fenge ein del i den aldersgruppa også.
Boka tek for seg barndomen til guten Temüdsjin, som ettertida hugsar som den store Djengis Khan. Ein hard og vanskeleg oppvekst, midt blant stammar som kriga med kvarandre, la grunnlaget for personlegdomen til den store erobraren. Boka er svært spennande, og tok ikkje lange tida å lese ut. Ikkje fordi den er spesielt kort, men fordi den er spennande!I bok nummer to, "Buens mestere", kan vi lese om korleis Djengis Khan klarte å samle alle dei ulike mongolske stammane til ein, og korleis dei etter samlinga vart ein enorm trussel for det nord-kinesiske riket Xia, og etterkvart for keisaren i Kina. Det er store slag, og ein leiar som veit å utnytte folket sine overlegne krigerske evner.
Djengis er fylt av mot og handlekraft, men også av ein grusom og hard vilje til å styre. Det er lite nåde å finne for motstandarane, og lite omtanke for dei erobra folkegruppene. Blant anna brukar han 3000 krigsfangar som levande skjold i møte med den store hæren frå den kinesiske hovudstaden. Det er heller ikkje særleg lystig å lese om beleiringa av den same hovudstaden. Ein millionby som plutseleg vert avskåren frå all handel med omverda, og som i tillegg har tømt alle matlager då dei sende hæren ut mot Djengis Khan... Det er grusome scener, men khanen viser ein ukueleg jernvilje. Til slutt knekker han byen.
Etter sigeren i Nord-Kina, set Djengis Khan augene vestover. Han har blitt provosert av folkegrupper i det noverande Afghanistan, Kazakstan og sør-Russland. Han tek med heile folket vestover, og banar seg veg mot dei store byane, blant anna Samarkand. Undervegs vert han møtt av ein enorm hær, leia av ein sultan. Nok ein gong kjem mongolane sine dyktige krigarar til sin rett. Dette kan ein lese om i den tredje boka, "Knokler i sanden". Dette er også den siste boka som handlar om Djengis Khan.Den fjerde boka heiter "Et rike av sølv", og her er det Djengis sin son Ogledai som sit med makta. Mongolane befestar si stilling som stormakt, og utvider grensene kraftig vestover. Den gylne horde, som ekspansjonsstyrkane til mongolane vart kalla, flytta seg vestover mot Moskva, Kiev og etterkvart kom dei heilt til Budapest i Ungarn. Her møter dei ein enorm hær, men knuser den i eit taktisk slag. Vegen mot resten av Europa ligg open, men så vert hæren tvungen til å gjere vendereis... Det er svært sjeldan at Europa har stått ovanfor ein slik enorm trussel, og fare for total kollaps av det beståande. Hadde dei lukkast, kan det hende vi hadde snakka mongolsk eller kinesisk i Noreg i dag. I grunn ein ganske merkeleg tanke.
Før eg las desse bøkene visste eg svært lite om Djengis Khan og folket hans, men no, etter å ha lest denne fantastiske, episke historia, sit eg igjen med mykje meir enn berre historisk kunnskap. Eg føler nesten at eg var der, med i felttoget, med i gerane og på steppene, med i dei store slaga, med i rådsmøta der ein verkeleg forstod kor dyktig og mektig leiar Djengis Khan var. Ein djup respekt for det krigerske folket har vakse fram i meg, og ei glede over at det finst slike fantastiske skribentar som Conn Iggulden, som klarar å levandegjere historia på ein slik måte. Eg anbefalar alle som er pittelitt historieinteresserte, eller interesserte i episk historisk dikting, å fordjupe seg i dette emnet. Grusome bøker, men svært lærerike!
No gler eg meg til femte og siste bok, som tek for seg livet til Djengis Khan sitt barnebarn, Kublai Khan, vert oversett til norsk!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar