mandag 19. desember 2016

Gjetarguten #19: Nye fargar i det kjente maleriet


dei spør om vatn til slitne kamelar, og gras til å ete og mat til seg sjølv, og ein flekk dei kan setje seg ned på og puste ut og samle seg etter den lange ferda, frå Jerusalem denne dagen og før det frå stader så langt vekke at fantasien ikkje strekk til – eg høyrer orda og lagar bilete i hovudet, men veit samtidig at alle mine tankar er begrensa til denne staden, denne byen, dette inngjerda livet eg lever her – det einaste eg veit er denne radien rundt byen

så set dei seg i graset, så hentar dei fram vesker med framande lukter og snakkar saman med ord eg ikkje forstår, eg let berre blikket flytte seg uroleg frå den eine til den andre, erkjenner at dei kan vere kven som helst, frå kor som helst, kanskje er eg i fare – slik tenkjer ein når kvar dag sniglar seg av garde på det vanlege viset og alt eg fryktar er det ukjente eg aldri ser – og her står det ukjente framfor meg, men frykta eg tenkjer vil komme kjem ikkje, det er ein ro over desse, ei stemning som lukkar meg inn i eit fellesskap eg kjenner er trygt

og dei spør etter barnet, det underlege barnet, det same eg har bore i tankane og hjartet og blodet mitt i dagar og netter i dette landskapet, og no spør dei, retter auga, opne, mot meg og ventar at eg skal vite og at eg skal svare og at eg kanskje kan vise dei vegen heilt fram – og eg nøler eit sekund og eitt sekund til før eg peikar innover mot byen, mot utkanten der stallen teiknar seg tydeleg mot den lyseblå ettermiddagshimmelen og vegen er så kort så kort – dit inn tek det berre minutt å gå, og likevel er det som dei gjer seg klar til ei reise inn i det ukjente eventyret, dei trekk pusten djupt, strekk musklar og klappar kamelane, før dei takkar for seg, og eg ser dei vandre vidare inn i dette bildet eg kallar livet mitt, som no med eitt har skifta form og blitt noko nytt og ukjent

eg kjenner hjartet mitt dunke, kjenner blodet i kroppen, varmen i huda, alt dette som er meg og kjent, og kjenner at eg aldri kan vende tilbake til den eg var, at maleriet har fått nye fargar – fargar eg aldri før har sett –


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar